Åge Aleksandersen ga ut albumet «Snöharpan» i 2006 for å hedre sin bestefar Sander Aleksandersen som var av taterslekt. Det var han som førte Åge inn i Dan Anderssons tekst-univers. Og i løpet av to kvelder i månedsskiftet juli/august fremførte han albumets låter med et nytt band i Nidarosdomen og vi var til stede på den andre kvelden, ekstrakonserten fredag 31.8 kl 23:30. I løpet av de 90 minuttene konserten varte ble vi nærmest forført inn i Anderssons og Aleksandersen univers hvor tekstene sto sentralt. Svært sentralt. Når det er sagt, tekstene fikk noen flott melodilinjer å spinne seg rundt og dette var på mange måter Åge Aleksandersens vekkelsesmøte. En sakral opplevelse.
Med den livserfaringen og rutinen Åge Aleksandersen som artist besitter kan det være lett å hvile på laurbærene. Det kan være en fristelse å la seg bli forført av mange år med suksess. Heldigvis fremstår dagens Åge som ujålete, frisk og med en nærmest ungdommelig frekkhet.
Minnerik konsert
Da albumet «Snöharpan» kom ut i 2006 fikk det stor oppmerksomhet og overrasket nok mange, inkludert artisten selv, at mottakelsen ble såpass. Men låtene på albumet ble aldri fremført live, dog med ett unntak, på en intern konsert på Ringve museum. Han må derfor følt på presset nå når låtene i sin helhet skulle fremføres, og det i selveste Nidarosdomen. Men han gjorde all tvil til skamme. En tydelig preget og smånervøs Åge Aleksandersen trollbandt de 1200 tilhørerne i Domen denne fredagskvelden og -natta med en intensitet vi sjelden har opplevd tidligere.
Melodiene fra albumet ble presentert i delvis lett omarbeidede versjoner, men de tålte den nye produksjonen. Åge selv presenterte låtene på behørig vis og både «Frestaren», «Omkring tiggarn från Luossa», «Botgöraren», «Ett rus», «Jeg har drömt», «Til min syster», «Den sista sången» og drikkevisen «Jungman Jansson».
Dette var ikke kvelden for fest og fyll, noe tematikken og låtene med innhold ikke var beregnet for. Men hvilken konsertopplevelse dette ble! En uforglemmelig aften med innhold og et band som nærmest tok pusten fra oss alle. De på scenen nøt hvert sekund og hver tone, noe vi i salen også gjorde.
Til ettertanke er det at Åge Aleksandersen med dette konseptet like gjerne kan innta de største scenene her hjemme, ikke minst de svenske. For undertegnede var det lett å sammenligne dette prosjektet med Bruce Springsteen da han la ut på turne med sitt «We Shall Overcome: The Pete Seeger Sessions» i 2006. Bruce hyllet og takket Pete Seeger, Åge tilsvarende med Dan Anderssons «Snöharpan».
Bandet som kompet Åge disse kveldene var håndplukket fra øverste hylle, og må være noe av det ypperste Åge har hatt med seg. Av de utvalgte må vi få nevne bl.a. kapellmester Andreas Aase som har spilt med Åge tidligere i ulike Samband-konstellasjoner og Ernst Viggo Sandbakk, en veteran fra jazzmiljøet i Trondheim, en unik trommeslager. De to koristene, eller medvokalistene fikk også utfolde seg på egen hånd, noe Line-Sofie Aleksandersen og Christin Hoff utnyttet på beste måte. Linn-Sofie har vi hørt tidligere, men Christin Hoff var nok et nytt bekjentskap for mange. Hun var med på å levendegjøre denne fantastiske konserten i Domen.
Dette var bandet:
Åge Aleksandersen (sang, gitar), Andreas Aase (musikalsk leder, gitarer, tambourine), Ernst Viggo Sandbakk (trommer), Roar Øien (steelgitar, dobro, akustisk gitar), Vegard Bjerkan (klaviaturinstrumenter), Rolf Hoff Baltzersen (kontrabass), Christin Hoff (sang, basstromme), Line-Sofie Aleksandersen (sang, tambourine), Knut Anders Vestad (klaviatur, orgel og strykearrangementer) og strykere fra Trondheimsolistene (Anna Susann Adolfsson Vestad/fiolin, Åse Våg Aaknes/fiolin, Bergmund Waal Skaslien/bratsj og Marit Aspaas/cello.
